Nå har vi kommet tilbake fra en uke i Buenos Aires, Argentina. En helt fantastisk by som hadde alt! Marked, designerbutikker, kjøtt, tango og kunst var noe av det vi satte mest pris på. Nå har vi våre siste dager her i La Paz, og nå gleder vi oss til å komme hjem å treffe dere alle, venner og familie 
Takk for trofast reisefølge!
I helga var vi på snartur til to andre store byer i Bolivia, Sucre og Potosi. Sucre er forøvrig Bolivias offisielle hovedstad, mens sete for parlament og regjering er i La Paz. Potosi er kjent for gruvedrift. Vi hadde omtrent en dag i hver av byene og fikk sett ganske mye på den lille tiden. Sucre var flott med hvite murhus og kirker. Potosi hadde også mange kirker, men de fleste var stengt da vi var der.. Derimot fikk vi her besøke et tidligere kloster som nå var museum. Det var veldig interessant og høre om hvordan nonnene levde her, uten kontakt med omverdenen fra de var 15 til de døde. Nå er vi igjen tilbake til La Paz, før turen går videre til fredag. Stay tuned….
Sucre
Kafe i Sucre
Utenfor et museum, Sucre
Grand Hotel -selvfølgelig
Et tak i Potosi
Learning to fly. (Slapp av, Kari Anita, han var misjonær!)
En av de stengte kirkene i Potosi
Kun gjennom dette “gitteret” kunne nonnene i Santa Theresa klosteret få med seg gudstjenesten.
Gratulerer med dagen på etterskudd, Bjørn, og forskudd, Kristian!!
Dei siste dagane har me vore i Peru, og mellom anna besøkt Machu Picchu. Dette fremste symbolet for inkakulturen ligg på 2200 moh. Me kava oss òg opp på Waynapicchu, som ligg ca 300 meter høgare enn Machu Picchu, på ein sti som gjekk rett opp og rett ned (ganske bratt og litt småskummelt, men kan inkaane, kan vikingane òg!). Ein fantastisk opplevelse, og mykje flottare enn me hadde forestilt oss på forhånd. På vegen frå og til, tilbrakte me nokre dagar i ein veldig idyllisk by, Cusco (som er vist på et siste bildet). Håpar at bildene kan visa litt av kor vakkert det er!
Gratulerer med dagen i morra, pappaen til hanne!
Dagboknotat fra 03.04.08
Jeg hadde gruet meg til dagen i dag. Vaksinasjon av hunder og katter virket ikke helt som min greie. Jeg hadde med meg maange hansker i tilfelle, men ga tydelig uttrykk for at jeg foretrakk å betrakte dette på avstand. Dette ble respektert helt til jeg ble satt til å binde signalorange sløyfer på de små kattene. Dagen gikk faktisk fort. Vi satt på en åpen plass med en megafon, og mange hunder og katter lot seg vaksinere. Der var både Escott, Body, Rocky, Bobby, Rambo og ikke minst Flacito. Jeg holdt som nevnt god avstand il begivenheten, men betraktet med beundring min “companera”, Ida, som etterhvert ble ivrigere og ivrigere. Hun uttalte til og med på et tidspunkt at hun godt kunne tenke seg å bli veterinær. Sprellende dyr vakte nok minner fra “småbruket” hjemme på Bømlo. Min jobb (i tillegg til å feste sløyfer på de små kattene) ble etterhvert å ta meg av de barna som var der og som delte min redsel for glefsende, frådende og mentalt ustabile hunder. Jeg trivdes igrunn greit med det. Folk kom i hopetall med dyra sine, og til slutt måtte vi bare sette en strek og dra tilbake. Etter den dagen hoppet det over 100 pelskledde “kjele”-dyr rundt på El Alto med sløyfer som Ida mente fikk dem til å se ut som gaver. Jeg for min del syntes det ble en mye bedre dag enn forventet, der jeg klappet lett på lomma med ubrukte hansker.
Klokka 7 begynner vi å røre på oss i hver vår køyeseng på casa allianza. Halv 8 springer vi ut dørene og nedover bakkene i Obrajes før vi hiver oss inn på en minibuss. Det er trangt og bråkete, men det duger fint når prisen er under en krone. 4 forskjellige busser må vi ta før vi når målet; Centro de Salud de Lotes y Servicios, som er et av flere offentlige helsesenter på El Alto. Klokka 9 er vi klare til dagens dyst. Våre oppgaver på senteret er kontroll av gravide (BT, puls, temp, vekt osv.), vaksinasjon av barn, sårstell, samt diverse målinger av de som skal inn til legen. Arbeidsdagen er umulig å forutse. Noen dager er det fullt kjør hele dagen, med flere pasienter inne til undersøkelse samtidig. Andre dager er det roligere. Men vi er aldri arbeidsløse. I stille stunder ruller vi bomullsdotter eller bretter kompresser.
Omtrent annenhver uke har vi vært ute på “landsbygda” og vaksinert. Da har vi med oss kjølebager med vaksiner og går fra dør til dør. Det er utrolig spennende å få møte folkene der de bor og få se hvordan de lever. Det er varierende hvordan vi blir møtt, noen lar seg gjerne vaksinere, mens andre ikke ser vitsen. Det er sjelden vi slipper innforbi dørene, og vaksinasjonen skjer som regel ute på gata.
Når en først har begynt å gratulere folk med dagen på denne siden, kan en ikke plutselig stoppe! Denne gangen vil vi få hilse til Astrid, Ingrid “frøken fryd”, Hannes bestefar Arne og Signe (som vi skal feire i kveld) 
) Hurra hurra!
Da har sikkert alle ivrige lesere av denne bloggen fått med seg at herr og fru Bentsen har ankommet Bolivia. De klarer seg bra i høyden og koser seg og klyper seg i armen når de synes alt virker ufattelig. De to siste døgnene har vi tilbragt ved og på Titicacasjøen. Ikke mange busstimer utenfor La Paz ligger verdens høyest beliggende navigerbare innsjø. 3856 (for å være pinlig nøyaktig) moh ligger denne innsjøen som deler Peru og Bolivia. Vannet er klart og blått og speiler vakkert himmel og fjell. Det var en fantastisk tur vi hadde dit, om enn litt for kort. Med det været vi hadde var det et sånn sted vi kunne vært i en ukes tid for å bare “være”. Titicacasjøens største øy heter Isla del sol eller Soløya. Her bor det ca 4000 mennesker i 4 landsbyer. 1,5 times båttur, og vi var på denne flotte øya, med en unik og rolig atmosfære. Vi hadde en gåtur her, og fikk sett noen inkaruiner på veien. Her kommer noen bilder for å gi dere et lite inntrykk av herligheten:
Reisefølget med Titicacasjøen i bakgrunnen
Titicacasjøen igjen. Copacabana, byen vi bodde i ligger foran. Den høyeste av de to fjelltoppene besteg vi tidlig mandag morgen. Slik så det ut derfra:
Noen bilder fra Soløya:
Det siste bildet, der sola gikk ned over Titicacasjoen dedikerer vi til Bente (nybakt mor fra rygene) og Ida (ex voluntor fra lund) som har hatt bursdag siden sist
Etter to dager på jobb pakka vi sakene og dro på langhelgetur til Chile, nærmere bestemt badebyen Arica. Vi dro sammen med Sissel fra Lindesnes og Kristin fra Marnadal som også er voluntører her. 9 timer satt vi på bussen inkludert en times tid på grensa. Hurra for EØS, EU, Sjengen (litt uenighet her) som gjør at vi kan ferdes mellom våre naboland så lett! Turen ned fra høyfjellet til ørkenen var virkelig flott. Bare se her:
Vel framme kjente vi den oksygenrike lufta og sjølukta slå imot oss. Fantastisk opplevelse for to “havets kvinner” som oss. Klimaet, miljøet og landskapet var helt annerledes der enn her. Stillesjøen (som Sissel kalte det) så langt øyet kan se den ene veien, ørken den andre, sykkelpolitiet patruljerte langs de lange strendene, folk som turde prøve seg på engelsk, fin temperatur, høyere priser, fine biler som stoppet når vi skulle over veien…
Vi fant oss et greit hostel i gåavstand til sentrum. underholdning fikk vi hver gang vi skulle ut og leste på skiltet på døra.
Dagene gikk fort og inneholdt stort sett strand, shopping, spising og soving (NM i alliterasjon). Herlig med litt avkobling og ikke minst å kjenne litt sol og varme! For de som måtte lure blir man ikke brune i Bolivia, bare solbrente. Kjempegreier det! Søndag bar det oppover i fjellheimen igjen, og mandag morgen var vi klare for jobb igjen. Skal snart prøve å gi dere et lite inntrykk av hvordan arbeidet vårt er, det er ganske så annerledes enn det vi er vant med!
Denne gangen sender vi de hjertligste gratulasjoner til Linn, David, Mita og Birger. Gratulerer med dagene
Denna veka har me hatt introveka her i La Paz. Gjennom foredrag frå utsendingane, turar til nokre av dei ulike prosjekta misjonsalliansen driv, og møte med menneske i dei ulike prosjekta, har me fått eit større innblikk i det arbeidet misjonsalliansen driv her i Bolivia. Det har vore ei svært innhaldsrik veke, med mange sterke inntrykk. Me vil prøva å fortelja litt om det me har fått vore med på denne veka.
Ved begynnelsen av introveka fekk me eit større innblikk i verdiane misjonsalliansen vektlegg, gjennom nokre velkomsord frå direktøren i organisasjonen her. Han snakka om å elska sin neste, om å vera med på å gi menneske verdi og eit betra sjølvbilete, og om eit ynskje om at folk her skal få oppleva endringar i livet og få mulighet til å leva ut sitt potensiale. For det er ikkje rettferdig at me har blitt gitt så ulikt utgongspunkt for liva våre, me som er fødde og oppvaksne i Norge, og dei som er fødde på El Alto. Det er kanskje ikkje noko ein reflekterer mykje over til dagleg, men det vert svært tydelig for oss no, spesielt etter det me har sett og høyrt denne veka. Urettferda vert overveldande, og det er lett for å tenkja at det verkar håplaust å skapa endring. Etter denne veka set me likevel igjen med ei kjensla av at det er håp. Me har sett litt av kva misjonsalliansen i samarbeid med dei ulike lokalmiljø kan utretta. Utgongspunktet for arbeidet er ei tru på lokalsamfunna og menneska her sine evne og kunnskapar. Ein går ikkje inn i dei ulike områda og fortel innbyggjarane der kva dei treng. Det er lokalsamfunna sjølv som definerer sine behov og ynskje, og dei må sjølv vera med å bidra både økonomisk og med dugnadsarbeid. Ved at folk sjølv bidrar og får til å gjennomføra dei ulike prosjekta, skaper det eit eigarforhold til prosjekta. Dette kan gjerne vera med på å gjera prosjekta, og endringane dei skaper, til noko varig.
Mange har sikkert tankar og meiningar om misjon og misjonsorganisasjonar. Misjonsalliansen er ei diakonal organisasjon, og fokuserer på evangeliet i handling, uttrykt gjennom nestekjærleik, inkluderande fellesskap, vern om skaparverket og rettferd. Det er ingen krav om at menneske må ta imot Gud for å få hjelp, og ein ynskjer ikkje å pressa evangeliet på folk. Ein har derimot eit fokus på Gud sin kjærleik til menneske, alle menneske. Tanken er at som Jesus viste omsorg og kjærleik mot alle menneske, skal me òg visa omsorg mot kvarandre.
Me føler oss små i møte med alle utfordringane me ser finnes her i Bolivia. Det er lett å tenkja at ein ikkje har noko å bidra med. Då er det godt å få kjenna seg som ein liten del av eit stort arbeid, eit arbeid me får sjå fungerer. Me har møtt ein masse flotte menneske denne veka, som på ulike måtar er ein del av prosjekt som misjonsalliansen har støtta. Desse menneska har eit stort pågangsmot, og både evne og vilje til forandring. Dei treng berre å få hjelp til å koma i gong, og det er ikkje anna enn rettferdig at dei vert gitt denne hjelpa.
Kjære foreldre, besteforeldre, brødre, tanter, onkler, venner og kjente! Hadde dere visst hva vi hadde gjort i går, hadde dere blitt sjeleglade for et nytt innlegg som bevis på at vi lever! Vi har nemlig syklet ned “The World’s Most Dangerous Road”. Vi hadde funnet ut at dette måtte vi bare gjøre, og troppet opp på reisebyrået dagen før. Etter å ha vært der ble vi litt engstelige, ettersom de sa at siden det er regntid er deler av veien rast. Men vi slo oss til ro med at Gud ville ha oss som voluntører litt til, og sovnet godt. Lørdag morgen sto vi opp tidlig, tok litt Imodium og Paracet og var klare for tur. Inntil nylig har denne veien vært eneste mulighet for å forbinde La Paz og Yungasområdet. Nå har bilistene heldigvis andre alternativer. Det er ikke uten grunn at den er døpt verdens farligste, da over 100 mennesker døde i året på denne strekningen. WMDR begynner på 4750 moh og ender på 1100 moh. Det betyr at vi startet på snøtoppene med lite oksygen i lungene, og endte nede i tropisk klima med insekter og apekatter. 66 kilometer var det ned, og det var en helt ubeskrivelig flott tur. Selvfølgelig var det skummelt til tider, men vi hadde noen veldig flinke guider som syklet med oss, lærte oss triksene og ga beskjed dersom det var store hull i veien eller om det kom partier der vi måtte bære syklene. I tillegg måtte vi prøve å unngå å kikke for mye på utsikten akkurat mens vi syklet, og heller konsentrere oss om å holde øynene på veien. Men når vi stoppet og virkelig fikk tid til å nyte den flotte naturen kom det til oss både salmer og barnesanger og “hallelujaer”. Det var virkelig fantastisk og nesten absurd. Vel nede fikk vi oss en herlig dusj og god lunsj før vi tok bussen tilbake til La Paz.
Ellers har vi det fortsatt bare bra. Vi har fint vær og vi er sammen med kjekke folk. I skrivende stund holder de på å teste kranene, for de har fått rigget til et system som skal gjøre det mulig å få litt vann i dusjene. Det lover bra. Selv om vi har sluttet å tro på ting før vi får se det.. (mañana, mañana….)
Ellers vil vi også få overbringe en morsdagshilsen til våre kjære mødre og bestemødre som vi er så ufattelig glade i
Og så vil vi gratulere Therese med dagen til tirsdag! Vi er så glade i deg også!
Og hvis Nils Morten mot formodning skulle ha rotet seg inn på internettet; Gratulerer med dagen til deg også!
“Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer i fra Herren, himmelens og jordens skaper” Salme 121, 1-2.
