Det handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet

Denna veka har me hatt introveka her i La Paz. Gjennom foredrag frå utsendingane, turar til nokre av dei ulike prosjekta misjonsalliansen driv, og møte med menneske i dei ulike prosjekta, har me fått eit større innblikk i det arbeidet misjonsalliansen driv her i Bolivia. Det har vore ei svært innhaldsrik veke, med mange sterke inntrykk. Me vil prøva å fortelja litt om det me har fått vore med på denne veka.

Ved begynnelsen av introveka fekk me eit større innblikk i verdiane misjonsalliansen vektlegg, gjennom nokre velkomsord frå direktøren i organisasjonen her. Han snakka om å elska sin neste, om å vera med på å gi menneske verdi og eit betra sjølvbilete, og om eit ynskje om at folk her skal få oppleva endringar i livet og få mulighet til å leva ut sitt potensiale. For det er ikkje rettferdig at me har blitt gitt så ulikt utgongspunkt for liva våre, me som er fødde og oppvaksne i Norge, og dei som er fødde på El Alto. Det er kanskje ikkje noko ein reflekterer mykje over til dagleg, men det vert svært tydelig for oss no, spesielt etter det me har sett og høyrt denne veka. Urettferda vert overveldande, og det er lett for å tenkja at det verkar håplaust å skapa endring. Etter denne veka set me likevel igjen med ei kjensla av at det er håp. Me har sett litt av kva misjonsalliansen i samarbeid med dei ulike lokalmiljø kan utretta. Utgongspunktet for arbeidet er ei tru på lokalsamfunna og menneska her sine evne og kunnskapar. Ein går ikkje inn i dei ulike områda og fortel innbyggjarane der kva dei treng. Det er lokalsamfunna sjølv som definerer sine behov og ynskje, og dei må sjølv vera med å bidra både økonomisk og med dugnadsarbeid. Ved at folk sjølv bidrar og får til å gjennomføra dei ulike prosjekta, skaper det eit eigarforhold til prosjekta. Dette kan gjerne vera med på å gjera prosjekta, og endringane dei skaper, til noko varig.

Mange har sikkert tankar og meiningar om misjon og misjonsorganisasjonar. Misjonsalliansen er ei diakonal organisasjon, og fokuserer på evangeliet i handling, uttrykt gjennom nestekjærleik, inkluderande fellesskap, vern om skaparverket og rettferd. Det er ingen krav om at menneske må ta imot Gud for å få hjelp, og ein ynskjer ikkje å pressa evangeliet på folk. Ein har derimot eit fokus på Gud sin kjærleik til menneske, alle menneske. Tanken er at som Jesus viste omsorg og kjærleik mot alle menneske, skal me òg visa omsorg mot kvarandre.

Me føler oss små i møte med alle utfordringane me ser finnes her i Bolivia. Det er lett å tenkja at ein ikkje har noko å bidra med. Då er det godt å få kjenna seg som ein liten del av eit stort arbeid, eit arbeid me får sjå fungerer. Me har møtt ein masse flotte menneske denne veka, som på ulike måtar er ein del av prosjekt som misjonsalliansen har støtta. Desse menneska har eit stort pågangsmot, og både evne og vilje til forandring. Dei treng berre å få hjelp til å koma i gong, og det er ikkje anna enn rettferdig at dei vert gitt denne hjelpa.

For å lesa meir om introveka, kan dåke gå inn her: http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/2/23/viva-la-mision-alianza.html

Me vil og benytta anledningen til å gratulera vår kjære Bodhild med overstått bursdag!:)

WMDR

Kjære foreldre, besteforeldre, brødre, tanter, onkler, venner og kjente! Hadde dere visst hva vi hadde gjort i går, hadde dere blitt sjeleglade for et nytt innlegg som bevis på at vi lever! Vi har nemlig syklet ned “The World’s Most Dangerous Road”. Vi hadde funnet ut at dette måtte vi bare gjøre, og troppet opp på reisebyrået dagen før. Etter å ha vært der ble vi litt engstelige, ettersom de sa at siden det er regntid er deler av veien rast. Men vi slo oss til ro med at Gud ville ha oss som voluntører litt til, og sovnet godt. Lørdag morgen sto vi opp tidlig, tok litt Imodium og Paracet og var klare for tur. Inntil nylig har denne veien vært eneste mulighet for å forbinde La Paz og Yungasområdet. Nå har bilistene heldigvis andre alternativer. Det er ikke uten grunn at den er døpt verdens farligste, da over 100 mennesker døde i året på denne strekningen. WMDR begynner på 4750 moh og ender på 1100 moh. Det betyr at vi startet på snøtoppene med lite oksygen i lungene, og endte nede i tropisk klima med insekter og apekatter. 66 kilometer var det ned, og det var en helt ubeskrivelig flott tur. Selvfølgelig var det skummelt til tider, men vi hadde noen veldig flinke guider som syklet med oss, lærte oss triksene og ga beskjed dersom det var store hull i veien eller om det kom partier der vi måtte bære syklene. I tillegg måtte vi prøve å unngå å kikke for mye på utsikten akkurat mens vi syklet, og heller konsentrere oss om å holde øynene på veien. Men når vi stoppet og virkelig fikk tid til å nyte den flotte naturen kom det til oss både salmer og barnesanger og “hallelujaer”. Det var virkelig fantastisk og nesten absurd. Vel nede fikk vi oss en herlig dusj og god lunsj før vi tok bussen tilbake til La Paz.
Ellers har vi det fortsatt bare bra. Vi har fint vær og vi er sammen med kjekke folk. I skrivende stund holder de på å teste kranene, for de har fått rigget til et system som skal gjøre det mulig å få litt vann i dusjene. Det lover bra. Selv om vi har sluttet å tro på ting før vi får se det.. (mañana, mañana….)
Ellers vil vi også få overbringe en morsdagshilsen til våre kjære mødre og bestemødre som vi er så ufattelig glade i
Og så vil vi gratulere Therese med dagen til tirsdag! Vi er så glade i deg også!
Og hvis Nils Morten mot formodning skulle ha rotet seg inn på internettet; Gratulerer med dagen til deg også!

“Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer i fra Herren, himmelens og jordens skaper” Salme 121, 1-2.

¡Carneval!

Forst, takk for alle flotte kommentarer! Vi er imponerte! Selv om vi opplever mye her, gaar tankene vaare stadig vekk til dere hjemme. Som dere kanskje har faatt med dere er det karneval her nede naa. Festen begynte paa lordag, og varer til og med tirsdag. I helga har vi vaert i Oruro. Det er en skikkelig stygg by, der eneste hoydepunkt er karnevalet en gang i aaret, da kommer folk fra hele Bolivia dit. Vi har fremdeles ikke faatt vann her, saa vi hadde gledet oss til en helg med dusjing og stas paa hotell, men det som ventet oss svarte ikke helt til forventningene.. Det viste seg at hostelet vaart var et offentlig toalett (!) med noen hol av noen rom. Det gikk ikke ann aa laase dorene, det var skitne gardiner, sengene var harde som om vi laa paa bar bakke og dobbeltsengene var ikke stort bredere enn en enkeltseng, hadde bare en dyne og en pute. Toalettene og dusjene manglet vann store deler av dagen, og naar det forst var, var det iskaldt. Den ene gangen vi tvingte oss til aa dusje, dusjet jeg og Ida i to baaser ved siden av hverandre. Da jeg saa det steg damp opp fra hennes baas, lurte jeg paa hvorfor hun hadde varmt vann og ikke jeg. Det viste seg aa vaere frostroyk… Jaja, nok om det. Det er sikkert komisk aa se tilbake paa i ettertid… Selve karnevalet tok helt av. Paraden varte fra klokka 8 lordag morgenen til klokka 6 morgenen etter. Det var folk i fantastiske kostymer som danset gjennom gatene til herlige rytmer. Av og til var det et lite opphold mellom de ulike gruppene med dansere. Da satte folk i gang med tidenes vann/skumkrig paa tvers over gata. Det tok helt av og alle var med, voksne som barn. Virket som om de voksne syntes det var minst like goy, der de lurt pekte ut hvem barna skulle skyte paa eller fylte vannballongene deres. Litt av en opplevelse. Vel hjemme i La Paz igjen fant vi ut at karnevalet ble feiret ogsaa her. Vann og skum er visst alltid goy, og der vi gaar en hel gjeng med lyse jenter, er vi levende skyteskiver.  Men det er stort sett bare goy, takket vaere regnponchoer og sol!