Sucre og Potosi

I helga var vi på snartur til to andre store byer i Bolivia, Sucre og Potosi. Sucre er forøvrig Bolivias offisielle hovedstad, mens sete for parlament og regjering er i La Paz. Potosi er kjent for gruvedrift. Vi hadde omtrent en dag i hver av byene og fikk sett ganske mye på den lille tiden. Sucre var flott med hvite murhus og kirker. Potosi hadde også mange kirker, men de fleste var stengt da vi var der.. Derimot fikk vi her besøke et tidligere kloster som nå var museum. Det var veldig interessant og høre om hvordan nonnene levde her, uten kontakt med omverdenen fra de var 15 til de døde. Nå er vi igjen tilbake til La Paz, før turen går videre til fredag. Stay tuned….

Sucre

Kafe i Sucre

Utenfor et museum, Sucre

Grand Hotel -selvfølgelig

Et tak i Potosi

 

Learning to fly. (Slapp av, Kari Anita, han var misjonær!) 

En av de stengte kirkene i Potosi

Kun gjennom dette “gitteret” kunne nonnene i Santa Theresa klosteret få med seg gudstjenesten.  

 

Gratulerer med dagen på etterskudd, Bjørn, og forskudd, Kristian!!

Machu Picchu

Dei siste dagane har me vore i Peru, og mellom anna besøkt Machu Picchu. Dette fremste symbolet for inkakulturen ligg på 2200 moh. Me kava oss òg opp på Waynapicchu, som ligg ca 300 meter høgare enn Machu Picchu, på ein sti som gjekk rett opp og rett ned (ganske bratt og litt småskummelt, men kan inkaane, kan vikingane òg!). Ein fantastisk opplevelse, og mykje flottare enn me hadde forestilt oss på forhånd. På vegen frå og til, tilbrakte me nokre dagar i ein veldig idyllisk by, Cusco (som er vist på et siste bildet). Håpar at bildene kan visa litt av kor vakkert det er!  

Gratulerer med dagen i morra, pappaen til hanne!

 

 

En litt uvanlig dag på jobben

Dagboknotat fra 03.04.08

Jeg hadde gruet meg til dagen i dag. Vaksinasjon av hunder og katter virket ikke helt som min greie. Jeg hadde med meg maange hansker i tilfelle, men ga tydelig uttrykk for at jeg foretrakk å betrakte dette på avstand. Dette ble respektert helt til jeg ble satt til å binde signalorange sløyfer på de små kattene. Dagen gikk faktisk fort. Vi satt på en åpen plass med en megafon, og mange hunder og katter lot seg vaksinere. Der var både Escott, Body, Rocky, Bobby, Rambo og ikke minst Flacito. Jeg holdt som nevnt god avstand il begivenheten, men betraktet med beundring min “companera”, Ida, som etterhvert ble ivrigere og ivrigere. Hun uttalte til og med på et tidspunkt at hun godt kunne tenke seg å bli veterinær. Sprellende dyr vakte nok minner fra “småbruket” hjemme på Bømlo. Min jobb (i tillegg til å feste sløyfer på de små kattene) ble etterhvert å ta meg av de barna som var der og som delte min redsel for glefsende, frådende og mentalt ustabile hunder. Jeg trivdes igrunn greit med det. Folk kom i hopetall med dyra sine, og til slutt måtte vi bare sette en strek og dra tilbake. Etter den dagen hoppet det over 100 pelskledde “kjele”-dyr rundt på El Alto med sløyfer som Ida mente fikk dem til å se ut som gaver. Jeg for min del syntes det ble en mye bedre dag enn forventet, der jeg klappet lett på lomma med ubrukte hansker.

Salar de Uyuni

Saltørkenen, 12 000 km2 med salt. En helt unik opplevelse, og etter vår mening noe av det fineste Gud har skapt. En av jordklodens uoppdagede skatter! Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, men ikke en gang bilder strekker til for å vise hvor flott det var der!