¡Carneval!

Forst, takk for alle flotte kommentarer! Vi er imponerte! Selv om vi opplever mye her, gaar tankene vaare stadig vekk til dere hjemme. Som dere kanskje har faatt med dere er det karneval her nede naa. Festen begynte paa lordag, og varer til og med tirsdag. I helga har vi vaert i Oruro. Det er en skikkelig stygg by, der eneste hoydepunkt er karnevalet en gang i aaret, da kommer folk fra hele Bolivia dit. Vi har fremdeles ikke faatt vann her, saa vi hadde gledet oss til en helg med dusjing og stas paa hotell, men det som ventet oss svarte ikke helt til forventningene.. Det viste seg at hostelet vaart var et offentlig toalett (!) med noen hol av noen rom. Det gikk ikke ann aa laase dorene, det var skitne gardiner, sengene var harde som om vi laa paa bar bakke og dobbeltsengene var ikke stort bredere enn en enkeltseng, hadde bare en dyne og en pute. Toalettene og dusjene manglet vann store deler av dagen, og naar det forst var, var det iskaldt. Den ene gangen vi tvingte oss til aa dusje, dusjet jeg og Ida i to baaser ved siden av hverandre. Da jeg saa det steg damp opp fra hennes baas, lurte jeg paa hvorfor hun hadde varmt vann og ikke jeg. Det viste seg aa vaere frostroyk… Jaja, nok om det. Det er sikkert komisk aa se tilbake paa i ettertid… Selve karnevalet tok helt av. Paraden varte fra klokka 8 lordag morgenen til klokka 6 morgenen etter. Det var folk i fantastiske kostymer som danset gjennom gatene til herlige rytmer. Av og til var det et lite opphold mellom de ulike gruppene med dansere. Da satte folk i gang med tidenes vann/skumkrig paa tvers over gata. Det tok helt av og alle var med, voksne som barn. Virket som om de voksne syntes det var minst like goy, der de lurt pekte ut hvem barna skulle skyte paa eller fylte vannballongene deres. Litt av en opplevelse. Vel hjemme i La Paz igjen fant vi ut at karnevalet ble feiret ogsaa her. Vann og skum er visst alltid goy, og der vi gaar en hel gjeng med lyse jenter, er vi levende skyteskiver.  Men det er stort sett bare goy, takket vaere regnponchoer og sol! 

Siste nytt

No har me vore i Bolivia i snart to veke, og da e på tide med ein ny oppdatering. I begynnelsen hadde me nok med å konsentrera oss om å pusta og å tilpassa oss vårt nye liv. Etter kvart har me begynt å få litt rutina i kvardagen, og me tenkte å sei litt om ka me helde på med om dagane.

Me e begynt å jobba på ein heim for funksjonshemma, der me ska vera den første måneden. Hanne e på ein avdeling for unga, og Ida e på ein avdeling der alderen variera fra 9 til 39 år. Diagnosane virka å vera veldig varierande innad på samme avdeling, og å jobba der e veldig ulikt alt anna me har vore borti tildligare. På kvar av avdelingane e da mellom 15 og 20 pasienta, og tre ansatte. De ansatte har 24-timas skift, derette har dei fri et døgn, før da e på an igjen. Om dagane må alle pasientane på avdelingen vera ilag på et oppholdsrom. Da va ganske sterkt første gong eg (Ida) kom inn på ditta rommet. Da lukta som i ein fjos, og mange av pasientane berre låg på madrasser på golvet. Bortsett frå disse madrassene, og ein tv som surra oppe i et hjørna med meksikanske såpeseria, va da ingenting i rommet. Mange av pasientane fekk ein lite kontakt med, og de virka neddopa. Ein gut sat bunden fast til ein stol midt i rommet, og andre var bundne sånn at dei ikkje kunne bruka hendene. Månge av disse tingo e lignande på avdelingen der Hanne e. Ungane har nesten ingen leiker, og mange blir liggjande i senga heile dagen fordi ingen tar de opp. Andre unga kan bli sitjande fastspente te stola store dela av dagen. Da e alså ikkje mykje som minna om da me e vant te heima. Ansvaret for at pasientane blir behandla sånn, kan ikkje leggjast på dei som jobba der, sjøl om me ser stor forskjell på kossen dei ulike ansatte behandla pasientane. Sjøl om da e møkje sterke inntrykk, og ein ikkje blir vant med at folk blir behandla sånn, har me kanskje komme litt øve da føsta sjokket, og ser at me kan få bidra med noko. Vår oppgave e å ta dei med ut, og å vera ilag med dei og gi dei oppmerksomhet, noko da blir lite av elles. Me må vel kanskje te slutt nevna at dei som får bu på ditta senteret faktisk e blant de heldige. Funksjonshemma e sett på som mindreverdige av mange, og blir ofta berre stua vekk. Me håpa og føle at me kan få utgjera ein forskjell for disse menneskene den tio me ska vera der.

Om ettermiddagene har me spanskundervisning. Privattima 15 tima i veko, så da nytta ikkje å ikkje gjera leksene. Satsa på at da gir resultat itte kvart! Me e fint nødt til å læra oss språket, for der me jobba, og stort sett alle andre veia, snakka de ikkje et ord engelsk.

Me bur på Casa Alianza, litt utenfor La Paz. Da e et hus der me for tio bur kun voluntøra som oss, og studenta. Me deler rom med to andre (faktisk ei Ida og ei Hanne), og bad, kjøkken og stue med seks andre.

Da som opptar oss 16 jenter mest no, e at me ikkje har vatn! Rett og slett. Da va flom her forrige veka, og då blei eit røyr ødelagt. Fleire bydela har vore uten vatn sio fredag, og det seiest at da skal vara ei stund… Derfor har me lært oss å setja pris på kvar edle dråpe av ettermiddagsregn, og me henta vatn i ein brønn ikkje så langt herifrå. Så me klara oss greit, men da hadde vore ålreit å fått tatt ein skikkelig dusj og fått skylt ned i doen itte kvart besøk. Men bemerkelsesverdig få sure miner.

Kvinnene ved brønnen:

Da e månge kjekke folk her å casaen, og me finne på mykje artig. I går laga me gourmetmiddag, med forrett, hovedrett og dessert, og da va ein suksess frå ende te aen!:) Te heljo reise me te ein by som hette Ouroro, for å oppleve karnevalet. E månge ting me må få med oss mens me e her!

Håpa alle dåke heima har da fint. Me tenkje på dåke, og syns da e veldig kjekt med kommentara på bloggen! Viss dåke har noko anna på hjartet, som dere ikke vil dele med resten av omverdenen, ikkje nøl med å skrive mail Me har fått bolivianske nummer, så det skal ikkje stå på oss.. Einaste som bør nevnast i den forbindelse e at Hanne ikkje kan motta eller sende meldinger og heller ikkje kan ringje ut.. med andre ord bare motta samtaler..

Hanne: 0059179558778 Ida: 0059179558817

Stor klem )

Halloize!!

Her er vaart forste livstegn fra Bolivien Takk for alle kommentarer, fortsett med det! Turen ned gikk fint. Litt forsinkelser, og manglende bagasje er ikke mer enn man maa forvente. Flyplassen i La Paz ligger 4000 moh og her vi bor 3350, saa det tar litt tid for kroppen venner seg til det lave oksygeninnholdet i lufta. Linn og David var vitner paa at vi nesten vurderte aa droppe hele turen, etter aa ha lest blant annet “Det er helt unodvendig aa do av hoydesyke, men det gaar godt ann” og “Mennesker er ikke tilpasset aa leve over 4-5000 moh, og vi har ikke noe der aa gjore”. Men det gaar heldigvis bra, saa lenge vi tar det rolig. Det er ikke saa lett aa huske paa, vi er ikke programerte for “rusle-tempo” noen av oss. Selv en liten tur paa butikken eller aa bare koffertene opp trappene kan fore til at vi blir trotte, faar litt hoy puls og blir litt tunge i pusten. Da er det greit aa ta en liten dose med ekstra oksygen.

Naa skal vi ta det rolig i helga, for vi begynner med spanskundervisning til mandag. Da skal vi ogsaa registrere oss saa vi kan komme igang med jobbing paa handicapsenteret. Det blir spennende, saa bare folg med

The final countdown…

I anledning turen vår te Bolivia, kasta me oss herved på bølgen, og prøve oss som bloggara! :) No nerma avreisen seg veldig, og me begynna å kjenna at me både grua oss og gleda oss. Grua oss te å forlata familie, venner og fedrelandet, og gler oss te alt da spennande me håpa å få oppleva de neste fira månadane! Stay tuned!